Folkediktinga i Noreg har foregått på folkemunne lenge, dvs. diktinga har blitt overlevert munnleg. Folkediktinga fekk større betyding på 1800-talet pga. bl.a. unionsoppløsningen med Danmark og den styrkade nasjonale kjensla. Verdiane frå storheitstida til Noreg, perioden før unionstida, ble gjenfødt. Ein kan sjå på tekstane til folkediktingsperioden og finne nasjonalromantiske kjenneteikn.
Litteraturen har sjangrar som stev, visar, eventyr og segn, og historiane hadde overleve ved at sjangarane hadde enkle oppbygningar, gjentakingar og faste mønstarar. På sluten av 1800-talet ble alt skreve ned av samlare, som til dømes Asbjørnsen og Moe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar